En respektfull abortdebatt

Hvis det skal være mulig å ha en mer åpen debatt om abort, kan det være lurt å starte med å skille mellom fakta og meninger.

Skrevet av Berit Austveg, styreleder i Sex og Politikk, og Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk.

Uttalelsene om abort fra bispekollegiet 15. februar har vakt berettiget oppsikt. «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang», sier biskopene våre. De erkjenner at kirken har begått feil i fortiden med sin manglende forståelse for erfaringene og situasjonen til kvinner som har tatt abort, og fordømmelse av alenemødre og ugifte mødre. Dette er veldig velkomment.

På teologisk grunn

Når Norges biskoper nå ønsker å ta et oppgjør med fortiden og bli mer relevante i debatten, føyer de seg inn i en lang rekke kirkelige og andre religiøse organisasjoner, som på teologisk grunn forsvarer kvinners abortrettigheter. Tidsskriftet til Catholics for Choice i USA heter Conscience («samvittighet»). Helt grunnleggende er deres argumentasjon om respekt for kvinnenes samvittighet i spørsmål som dreier seg om deres livsløp og deres forhold til sine nærmeste.

I norsk sammenheng reserveres «samvittighet» vanligvis for helsepersonell som vil avstå fra å delta i abortprosessen. Å ikke skade er sentralt i helseetikk, og for religioner er barmhjertighet sentralt. Begge perspektivene er relevante argumenter når vi kjenner til skadene som streng abortpolitikk fører til.

Biskopene sier samtidig at de ønsker å medvirke til en mer åpen debatt. Filosofen Henrik Syse sier noen liknende i Aftenposten søndag 3. februar. «Abortloven tåler spørsmål. Vi må møte dilemmaene med ydmykhet», sier han.

Fakta og meninger

Hvis det skal være mulig å ha en mer åpen debatt om abort, kan det være lurt å starte med å skille mellom fakta og meninger. Det kan høres enkelt ut, men i praksis viser problemene seg fort, ikke minst i ordbruken.

For å starte med noe som framstår som et kjernepunkt i de ulike synene: Om fosterets behov for beskyttelse. Det framheves fra konservativt hold at fosteret er det minste, det svakeste, og som dermed har behov for beskyttelse, og må derfor ha rettigheter.

Her kan historikken komme oss til hjelp. Da de universelle menneskerettighetene ble formulert, var det en diskusjon om fostre skulle inkluderes som rettighetshavere. Etter en ganske lang diskusjon med veiing for og imot, ble konklusjonen at fostre ikke skulle gis menneskerettigheter, men at slike rettigheter var noe en fikk ved fødselen. Begrunnelsen var ikke at fosteret var uten verdi. Isteden skyldtes det at det viste seg i praksis at det ikke var mulig å gi fosteret rettigheter uten at det gikk utover kvinners rettigheter. Det er ganske enkelt ikke mulig å få i pose og sekk.

Klar sammenheng

Når en etter grundig vurdering har løst et dilemma, betyr det ikke at en ikke ser verdien i motargumentene – de har bare ikke nådd opp i en avveiing. Politikere burde egentlig være de første til å erkjenne dette, deres jobb er hele tiden å prioritere, som jo også betyr å prioritere noe ned, uten å mene at det de prioriterer bort er verdiløst. Og konsekvensene av politikken er viktig. Verdens helseorganisasjon har vist at det er en klar sammenheng mellom abortlovgivning og skade på kvinner: Jo strengere lov, som gir rettigheter til fostre, jo flere kvinner skades og dør.

Den eneste menneskerettighetskonvensjon som tillegger fosteret en viss rett til liv, er den amerikanske regionale konvensjonen. Latin-Amerika er da også den regionen der vi finner den strengeste abortlovgivningen. Vanligvis er hensikten med forbud å hindre at noe skjer. Men abortlovgivning har vist seg å ha ingen, eller minimal og forbigående, innvirkning på forekomsten. Mange land liberaliserer abortlovene sine, og det er en viktig årsak til at dødeligheten fra abort i verden nå går ned. Når abort er ulovlig, forsvinner de ikke, men utføres på farlige måter. Det er disse som fører til skade og død. Guttmacher-instituttet, som er verdensledende innen abortforskning, anslår at dødeligheten fra abort har blitt halvert de siste 10 årene. Men fortsatt dør over 20.000 kvinner årlig, og 7 millioner behandles for helseproblemer, mange av dem svært alvorlige.

Stigma og skam

I Norge har vi ikke lenger noen dødelighet fra abort. Vi har den laveste abortforekomsten noensinne, med under 11 per 1.000 kvinner i fruktbar alder. Men stigma og skam er hyppig forekommende. Det er gledelig at biskopene innser at kirken har lagt steiner til byrden for kvinner som har blitt uønsket gravide, og ønsker å ta et oppgjør med det.

Abort er et dilemma, men det er ikke lenger nødvendig å framstille det som et uløselig dilemma, gitt at det nå fins mye kunnskap om hva som innvirker på forekomst og hvilke helsekonsekvenser det har når aborttilgang innskrenkes på ulike måter. Vi ønsker velkommen et ønske om et debattklima med mer innestemme.