Hvor er den nye norske internasjonale storsatsingen seksualitetsundervisning?

I dag, 11. juli, er det FNs internasjonale befolkningsdag. En dag for å markere retten til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) og hvorfor dette er viktig, både for at hver enkelt av oss skal kunne treffe egne valg om kropp og seksualitet og få tilgang til nødvendige helsetjenester, og for å bidra til en god samfunnsutvikling.

 

Innlegget er skrevet av Tor-Hugne Olsen, daglig leder, og Kjersti Augland, seniorrådgiver i Sex og Politikk.

Bakgrunnen for FNs internasjonale befolkningsdag er den historiske befolkningskonferansen i Kairo 1994, der Norge med Gro Harlem Brundtland gikk i bresjen, der anerkjennelse av seksuell og reproduktiv helse og reproduktive rettigheter ble vedtatt. På denne dagen, for et år siden, lovet regjeringa at seksualitetsundervisning skulle bli den nye satsinga for regjeringa.

Tilgang til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, slik som prevensjonsmidler, seksualitets­undervisning og trygg abort er ingen selvfølge i mange land. Siden Trump kom til makten har USA redusert sine SRHR program betydelig. I internasjonale forhandlinger ser vi også en økende motstand mot disse rettighetene. På årets FN kommisjon for befolkning og utvikling i april, endte forhandlingene med at statene ikke blei enige om en slutterklæring. Dette skjer på tross av en rekke positive lovendringene og økt tilgang til prevensjonsmidler som har skjedd i mange land de siste tiårene.

Mai og juni var i denne sammenheng historiske og inspirerende for oss som lenge har kjempet for selvbestemt abort. 24. mai stemte folket i Irland ja til å endre grunnloven for å kunne sikre kvinner rett til livsviktige aborttjenester. Vår søsterorganisasjon i Irland ser den historiske seieren som en klar beskjed til internasjonale ledere at når man gir folket muligheten, vil de sørge for å få slutt på reproduktiv tvang til fordel for reproduktiv frihet. Den strenge abortloven tvang kvinner til å søke hjelp med bruk av utrygge metoder eller, for de som hadde mulighet, å reise utenlands for å for å få avbrutt uønskede graviditeter. 14. juni gjorde den argentinske nasjonalforsamlingen det samme og vedtok selvbestemt abort inntil 14. uke.

Også internasjonale forskere har nylig bekreftet behovet for at alle må få tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester og rettigheter. I mai lanserte The Lancet Commission sin publikasjon: Accelerate progress – sexual and reproductive health and rights for all [1]. Her viser forskere til hvordan mangelen på tilgang til SRHR får store konsekvenser for individ og samfunn og for den økonomiske utviklingen. Sikrer man SRHR for alle, redder man liv, bedrer den fysiske og mentale helsen og styrker likestilling i tillegg til å øke produktiviteten og inntekten til familien. Oppfyllelsen av disse rettighetene vil og få avkasting over generasjoner, fordi barna også får bedre livsvilkår. Forskerne understreker at det er helt nødvendig med en bred inkludering av ulike tjenester for å oppfylle en grunnleggende tilgang til SRHR, slik som: moderne prevensjonsmidler, graviditetstjenester, trygg abort, forebygging og behandling av hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer, seksuell og kjønnsbasert vold og reproduktiv kreft, informasjon og tjenester knyttet til fertilitet og seksuell helse, i tillegg til helhetlig seksualitetsundervisning. Dette høres mye ut, men forskerne viser også til at vi allerede har kunnskapen og teknologien for å gjennomføre disse tjenestene. Og kostnadsberegninger viser at det er mulig økonomisk. Men for å nå målet om full tilgang må vi styrkeinnsatsen!

Norge har siden 1994 hatt et politisk engasjement for SRHR. Det er nødvendig med langvarige engasjement på dette feltet som så ofte står i hardt vær. For nøyaktig ett år siden, på fjorårets befolkningsdag, lanserte Norge en økt satsing på seksualitetsundervisning, som nytt satsingsområde. Engasjementet til Norge viste seg igjen. Gjennom vårt landsdekkende arbeid i Norge og våre søsterorganisasjoner internasjonalt er Sex og Politikk enig i at behovet for styrket seksualitetsundervisning er sentral. Men det må økt økonomisk og politisk tyngde bak arbeidet for å se de gode resultatene. Vi spør derfor, hva har skjedd ett år etter? Vi står klare til innsats – her er ingen tid å miste.

[1] https://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(18)30293-9/fulltext