Kronikk: Gratulerer Irland! Siste større europeiske land gjør selvbestemt abort mulig!
Mye arbeid gjenstår. Loven skal på plass, og tjenestene må bli tilgjengelige. Men et viktig steg er gjort. Gratulerer Irland med første steg, vi skal heie videre!
Av Berit Austveg, styreleder i Sex og Politikk, og Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
Lørdag kom resultatet fra den irske folkeavstemningen. Irske kvinner og menn har med stort flertall stemt for å fjerne den grunnlovsbestemmelsen som forhindrer selvbestemt abort i Irland. Vi har fulgt debatten i Irland og gratulerer vår søsterorganisasjon Irish Family Planning Association og hele det irske folk. Resultatet er ikke bare viktig for Irland, men har stor betydning på grunn av de strenge abortlovene i mange land hvor katolikker er i flertall, som ser på det som skjer Irland med andre øyne enn oss i Norge.
I Irland må det folkeavstemning til for å endre grunnloven. Etter de overraskende valgene om Brexit og Donald Trump, var mange engstelige for å tro på meningsmålingene Ja-siden ledet i så og si hele kampanjen. At det endelige resultatet ble så stort er overraskende. Og godt for Irland, som har opplevd store splittelser i dette spørsmålet. Hadde landet blitt delt på midten, hadde det blitt ekstra smertefullt. Oppfølgingen kan bli vanskelig nok.
Nå er veien åpen for å innføre en liberal abortlov. Forhåpentlig blir det selvbestemt abort i graviditetens tolv første uker. Det er hva statsminister Leo Varadkar har sagt at han vil fremme for parlamentet ved et positivt utfall av folkeavstemningen. Hele regjeringen hans stiller seg bak det, og det er støtte i parlamentet.
Irland er et så sofistikert land. Det kan smykke seg med et overveldende antall store diktere. For å frambringe det, må det være en tett underskog av tenkende og skrivende mennesker, som dyrker diskusjoner om de store verdiene. Og så har de en arkaisk og skadelig abortlov. Det er et stort paradoks.
Den katolske kirken står sterkt i Irland, og er den viktigste årsaken til den strenge loven. Det gjelder ikke bare religion, katolisisme er en viktig del av irsk identitet. Det gir den lille, grønne øya en merkelapp som annet enn sin store nabo i øst, Storbritannia, som irerne historisk sett har hatt et anspent forhold til.
Kirken i Irland har hatt sin del av skandaler om barn som har blitt seksuelt misbrukt av prester og munker. Det har vært med på å svekke tilliten til kirken, og dens autoritet. Historier har også kommet for en dag om at for en del tiår tilbake ble ugifte kvinner som fødte barn holdt som slaver i klostre; det har vist hvordan det går når kvinner tvinges til å føde.
Og skandaler om barna deres som ble adoptert bort uten mødrenes samtykke eller vilje. Noen av barna ble regelrett solgt og sendt ut av landet, noen til amerikanere som hadde blitt vurdert å være uskikket til å adoptere barn i USA. Kirken organiserte salget, og staten så en annen vei. På en av hovedgatene i Dublin er det en kjempeplakat med bilde av slike barn, under tittelen Somebody’s Child. Det har lenge minnet dublinere på hvordan det går når kvinner ikke får ta valget selv, om sviket mot både kvinner og barn.
Somebody’s Child, Dublin. Foto: Berit Austveg
Nå kan det bli slutt på at kvinner må reise til England eller Wales for å få avbrutt uønskede graviditeter. Kvinner som har hatt fostre som har vært så skadet at de ikke kunne leve, har også måttet reise ut av Irland, fordi dette etter loven ikke er grunn for abort.
Av medisinske grunner er det viktig å få undersøkt slike fostre, for å se om det er en tilstand hos kvinnen som kan behandles eller om det er fare for gjentakelse. Kvinnene har fortalt om fornedrelser når de har brakt med seg et foster tilbake til Irland for å få det undersøkt patologisk. Fortvilelsen og skammen når deres bagasje blir gjennomlyst på flyplassen.
Dette kommer på toppen av sorgen over å ha mistet det de hadde håpet på skulle bli deres barn, for slike graviditeter er oftest i utgangspunktet ønsket. Og alle som reiser har måttet gå lenger enn nødvendig i graviditeten før avbruddet, de må ordne med reise, opphold og behandling, og de må betale det selv.
For noen dager siden var vi i kontakt med en av lederne for den irske kampanjen, for å heie på dem. De setter pris på støtte utenfra. De har jobbet natt og dag, tusener av frivillige har gått fra hus til hus, holdt møter, skrevet og gått i demonstrasjoner.
Vi skulle gjerne vært der under folkeavstemningen, men dessverre fikk vi det ikke til. «Kom heller når vi skal feire den nye loven», sa hun. Hun virket så trygg på seier.
Nå kan hun og de andre feire. Men det står igjen mye arbeid. Loven skal på plass, og tjenestene må bli tilgjengelige. Likevel, et viktig steg er gjort. Gratulerer Irland med første steg, vi skal heie videre!
Les mer:
