Brende: Norge vil fortsette å kjempe for SRHR

Under forhandlingene om de nye bærekraftige utviklingsmålene i New York i slutten av juni, nevnte Norge verken seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR), lesbiske, homofile og bifile (LHBT) eller seksualundervisning. Til og med EU som blokk var mer progressive enn Norge i sin uttalelse, og dette vakte reaksjoner. Arbeiderpartiets Truls Wickholm, som også er medlem av Stortingets SRHR-nettverk, leverte inn et skriftlig spørsmål til utenriksminister Børge Brende for å spørre om årsaken til at Norge utelukket disse temaene fra sitt innlegg. Svaret fra utenriksministeren ble publisert i går, og kan leses i sin helhet under. Brende avslutter med følgende setning: Vårt engasjement for likestilling, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, seksualundervisning, så vel som lesbiskes, homofiles, bifiles, transpersoners og intersexpersoners rett til likebehandling står fast.

I tiden frem mot de nye bærekraftige utviklingsmålene skal vedtas i september, vil Sex og Politikk stå på for å sikre at Norge opprettholder sine forpliktelser internasjonalt, og at vi går foran for å sikre at seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er en del av den utviklingspolitiske agendaen også etter 2015.

Spørsmål fra Truls Wickholm (A), stilt 30.06.15:

12. juni stilte jeg en interpellasjon til utenriksministeren om seksualundervisning som virkemiddel i utviklingspolitikken, og om hvordan vi får det inn som en del av FNs nye utviklingsmål. 23. juni nevnte Norge allikevel ikke SRHR, LHBT, seksualundervisning eller likestilling eller i sitt innlegg i post-2015 forhandlingene i New York.

Er Brende kjent med at dette ikke var et tema, hvorfor var det i tilfelle ikke et tema, og hva vil Brende gjøre for å «stå på videre» slik han lovet i interpellasjonsdebatten?

Begrunnelse: Følgende Interpellasjon ble stilt 12. juni i Stortinget.

«Det er bra at regjeringen støtter utdanning i utviklingspolitikken og at den ønsker å sikre jenters rett til utdanning i utviklingsland. I mange sammenhenger hjelper det imidlertid lite å satse på utdanning hvis man ikke også satser på omfattende seksualundervisning og kunnskap knyttet til reproduktiv helse. Kunnskapsbasert seksualundervisning øker sjansene for at unge jenter bruker moderne prevensjonsmidler dersom de har sex, og minsker sjansen for at de blir gravide og må gifte seg som tenåringer. Mange jenter i utviklingsland vet ikke hvordan de unngår uønsket graviditet, og mange har liten kunnskap om seksuelle og reproduktive rettigheter. Økt innsats og styrket seksualundervisning er derfor helt nødvendig.

Deler utenriksministeren disse vurderingene, og hvordan vil regjeringen sikre at skole- og utdanningssatsingene i utviklingssammenheng også inkluderer kunnskapsbasert seksualundervisning, og at dette inkluderes i FNs nye utviklingsmål?»

I mitt avsluttende innlegg sa jeg blant annet: «Jeg skulle ønske at utenriksministeren i sitt oppsummerende innlegg sa at Norge har virkelig stått på i denne saken. Nå er vi helt inne i sluttfasen, og da skal jeg iallfall love det norske storting at vi skal trykke på enda litt hardere, prøve å få med oss enda litt flere land, og oppnå en enighet – som det jo faktisk har vært enighet om på andre tidligere internasjonale konferanser, som den tidligere nevnte konferansen for befolkning og utvikling, i mange sammenhenger. Så det er mulig. Det har i hvert fall vært mulig i tidligere tider, og jeg vil sterkt oppfordre til at vi prøver nok en gang å få dette til.»

Brende svarte da: «Jeg kan forsikre interpellanten om at vi ikke har tenkt å gi oss når det gjelder dette spørsmålet. Vi vil fortsette det viktige arbeidet når det gjelder seksualundervisning i skolen, og få det inn i FNs ulike programmer.» Og videre: «Dette har etter min mening vært en både god, opplysende og viktig debatt, og det har også vært en påminnelse til regjeringen og til Utenriksdepartementet – selv om jeg mener at vi i denne saken ikke trenger det – om å stå på videre. Jeg oppfatter det som et heiarop fra Stortinget, og som viktige innspill.»

Brendes offensive holdning i Stortinget har blitt lagt merke til og det var ventet at Norge ville si noe på temaet. Det var derfor ekstra skuffende at Norge ikke tok det opp når man var såpass tydelige i forkant. det har også vært påstått at land som Chile avsto fra å ta opp temaet da det ble klart at Norge ikke gjorde det.

Post 2015 agendaen ligger an til å omfatte 17 overordnede bærekraftsmål og 169 delmål. Det er en betydelig økning sammenliknet med tusenårsmålenes 8 mål og 21 delmål. Norge og mange andre land ser det som en stor utfordring å kommunisere hovedbudskapene i denne bredere agendaen til verdenssamfunnet, slik at vi kan klare å mobilisere samme støtte og entusiasme for bærekraftsmålene som for tusenårsmålene.

Det er viktig at erklæringen, som skal tjene som innramming om målene, blir et slagkraftig instrument for bærekraftsmålene, slik at vi når vårt overordnede mål om utryddelse av ekstrem fattigdom innen 2030 gjennom bærekraftig utvikling. Derfor har vi argumentert for at erklæringen bør være kort, klar og konsis, slik at den kan kommunisere visjonen og prinsippene som agendaen bygger på, uten å gjenta eller omformulere målene.

Erklæringen skal ramme inn mål og delmål, ikke gjenta dem. Hvis ett eller flere delmål holdes frem i erklæringen, vil det kunne tolkes slik at disse er viktigere enn de øvrige. De som ikke deler denne vurderingen vil da med rette kunne kreve at mål de synes er like viktige eller viktigere også må inn i erklæringen. Sluttresultatet kan bli at erklæringen reduseres til en oppramsing av alle 169 delmål, i sin helhet eller med annen ordbruk. Dette kan i sin tur utløse krav om reforhandlinger av målformuleringer som det har tatt mer enn et år å oppnå enighet om, med fare for at resultater oppnådd på kontroversielle områder ryker.

Dersom det ikke lykkes å hindre at delmål gjentas i erklæringen, vil vi arbeide for at en referanse til delmålet om seksuell og reproduktiv helse og reproduktive rettigheter tas inn.

Som forklart i interpellasjonsdebatten om seksualundervisning som virkemiddel i utviklingspolitikken, ligger innholdet i bærekraftsmålene og delmålene fast, med unntak av noen tekniske korreksjoner. Målene omfatter dessverre verken seksuelle rettigheter eller eksplisitt omtale av helhetlig seksualundervisning, men vi vil videreføre arbeidet med å få internasjonal aksept for seksuelle rettigheter i alle relevante fora. Både gjennom vår støtte til UNESCO og UNFPA og i vår øvrige utdanningssatsing vil vi bidra til at flere land innfører seksualundervisning.

Vårt engasjement for likestilling, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, seksualundervisning, så vel som lesbiskes, homofiles, bifiles, transpersoners og intersexpersoners rett til likebehandling står fast.