Interpellasjon til utenriksministeren

Fredag 12. juni ble interpellasjon fra Truls Wickholm (Ap) til utenriksminister Børge Brende behandlet i Stortinget. Spørsmålet Truls stilte var hvorvidt Norges satsing på utdanning for utvikling vil inkludere omfattende seksualundervisning, som han mener er essensielt for å få bærekraft i satsingen. Jenter og kvinner som får denne kunnskapen, blir lenger i skolen, de får barn senere, de får færre barn, og de overfører også egne positive erfaringer til sine barn igjen.

Brende svarte blant annet følgende:

Norge har i en årrekke arbeidet for at helhetlig seksualundervisning skal være en del av læreplanene. Dette inngår også i oppfølgingen av stortingsmeldingen om «Utdanning for utvikling». Norge har over lang tid samarbeidet med og støttet FNs befolkningsfond UNFPA, UNESCO, UNAIDS og UNICEFs arbeid med globale retningslinjer for kunnskapsbasert seksualundervisning og utvikling av læreplaner. Norges kjernebidrag til UNFPAs arbeid har bl.a. bidratt til at 63 land har reformert pensumet innen seksualundervisning i henhold til de internasjonale standardene.

Norge støtter seksualundervisning i en rekke land i Afrika gjennom sivilt samfunn og multilaterale organisasjoner. Vi fortsetter å fokusere på jenters helse og utdanning ettersom de to områdene er gjensidig påvirket av hverandre, og ettersom utdanning og god helse er nøkkelen til fattigdomsbekjempelse og økonomisk og sosial vekst.

Utenriksministeren tok også opp prosessen med utviklingen av de nye bærekraftige utviklingsmålene, hvor Norge har spilt inn seksualundervisning både under mål om utdanning og under mål om likestilling. Mål og delmål vil vedtas i FN i september under en egen UN Summit 25.-27. september.

Sex og Politikk mener det er viktig å fortsette dette arbeidet, tross motstand fra konservative krefter, og dersom man ikke får inkludert det i mål eller delmål, er det viktig å sørge for å opprettholde trykket for å forsøke å få seksualundervisning inn som en av indikatorene disse nye målene og delmålene skal måles gjennom. Indikatorene til de nye bærekraftige utviklingsmålene vil være klare innen mars 2016.

Vi vil også takke Truls Wickholm, utenriksminister Børge Brende, Marit Nybakk, Sylvi Graham og Karianne Tung som deltok i denne interpellasjonen.

Behandlet i Stortinget 12.06.15

Interpellasjon fra representanten Truls Wickholm til utenriksministeren:

«Det er bra at regjeringen støtter utdanning i utviklingspolitikken og at den ønsker å sikre jenters rett til utdanning i utviklingsland. I mange sammenhenger hjelper det imidlertid lite å satse på utdanning hvis man ikke også satser på omfattende seksualundervisning og kunnskap knyttet til reproduktiv helse. Kunnskapsbasert seksualundervisning øker sjansene for at unge jenter bruker moderne prevensjonsmidler dersom de har sex, og minsker sjansen for at de blir gravide og må gifte seg som tenåringer. Mange jenter i utviklingsland vet ikke hvordan de unngår uønsket graviditet, og mange har liten kunnskap om seksuelle og reproduktive rettigheter. Økt innsats og styrket seksualundervisning er derfor helt nødvendig.

Deler utenriksministeren disse vurderingene, og hvordan vil regjeringen sikre at skole- og utdanningssatsingene i utviklingssammenheng også inkluderer kunnskapsbasert seksualundervisning, og at dette inkluderes i FNs nye utviklingsmål?»

Truls Wickholm (A):

Hull og mangler i oppfyllelsen av seksuell og reproduktiv helse og rettigheter undergraver fattigdomsbekjempelse og oppnåelse av likestilling, tapper husholdningenes inntekter og offentlige budsjetter, fører til dårligere helse og skoleprestasjoner, lavere produktivitet og yrkesdeltakelse og resulterer i tapte muligheter for økonomisk vekst og bedre miljøforvaltning. Vi vet også at mødredødelighet som følge av utrygge aborter rammer samfunn på alle nivåer.

Denne regjeringen har lagt fram en stortingsmelding kalt «Utdanning for utvikling». Det er bra. Det er bra at regjeringen har en egen plattform og en idé for hvordan den vil satse i utviklingspolitikken. Det er også veldig bra at dagens statsminister – i likhet med forrige statsminister – har vist et tydelig personlig engasjement for hva hun og regjeringen vil. Statsministeren skriver på sin blogg at 65 millioner jenter i dag står utenfor barne- og ungdomsskolen. Videre skriver hun at dette er brudd på menneskerettighetene, og at det har store negative konsekvenser på sosial og økonomisk utvikling.

Det er vanskelig å være uenig. Det jeg imidlertid savner, er dette som er temaet for denne interpellasjonen – sammenhengen mellom en helhetlig seksualundervisning og muligheten til å gå på skole, få en utdanning, delta i arbeidslivet og være sjef i eget liv. En forutsetning for at alle skal få utdanning er selvfølgelig at det satses på utdanning, men når jenter eller kvinner får tilgang til kunnskapsbasert seksualundervisning, øker også sjansene for at unge jenter bruker moderne prevensjonsmidler dersom de har sex. Det minsker sjansen for at de blir gravide eller må gifte seg som tenåringer.

Mange jenter i utviklingsland vet ikke hvordan de unngår uønskede graviditeter, og mange har liten kunnskap om seksuelle og reproduktive rettigheter. Men her holder det heller ikke med kunnskap alene. Vi må også sørge for at alle, men særlig ungdom, får tilgang til helsetjenester og til prevensjonsmidler spesielt. Tidlige ekteskap, graviditet og liten kunnskap om egne rettigheter er sentralt i det regjeringen selv beskriver som en del av hovedutfordringen for hvorfor ikke jenter går på skole, i stortingsmeldingen «Utdanning for utvikling».

Satsing på en helhetlig seksualundervisning er essensielt for å få bærekraft i satsingen. Jenter og kvinner som får denne kunnskapen, blir lenger i skolen, de får barn senere, de får færre barn, og de overfører også egne positive erfaringer til sine barn igjen. Og der konvensjonell seksualundervisning fokuserer på det fysiologiske og seksuell og reproduktiv helse alene, tar i tillegg en kunnskapsbasert, helhetlig seksualundervisning opp kjønnsnormer, makt i parforhold og bruker interaktive læringsmetoder. Dermed styrkes også unge menneskers kunnskap om egne rettigheter, og gjennom dette styrkes særlig kvinners muligheter til å ta egne valg i og gjennom livet.

Per i dag er seksualundervisning for ungdom og barn ikke inkludert i forslagene til de nye bærekraftsmålene, og da er det, som presidenten skjønner, viktig å sørge for at de i hvert fall blir med i gjennomføringsmålene – eller implementeringen, om du vil – nettopp fordi vi vet hvor viktig det er for alle, spesielt jenter. Forebygging er bedre og billigere enn behandling. Satsing på en omfattende seksualundervisning i alle skoler vil også til en viss grad forebygge mange av de problemene vi prøver å bekjempe med de andre ulike satsingene.

Likestilling har i for stor grad internasjonalt og nasjonalt blitt sett på som kvinners problem. Ulikhet mellom kjønnene er et samfunnsproblem og et menneskerettighetsproblem, med en multiplikatoreffekt på økonomier, lokalsamfunn og nasjoner som er virkelig overveldende. Det burde kanskje ikke være overraskende for oss i vårt samfunn, som tydelig kan se den økonomiske og sosiale betydningen av kvinners deltakelse hver eneste dag. Og selv om vi fortsatt har et stykke igjen, så har vi kommet langt i forhold til mange andre.

All dokumentasjon viser at når et samfunn investerer i jenter og kvinner, så vinner alle. Investering i jenter og kvinner er ikke bare den riktige tingen å gjøre, men det er den viktige tingen å gjøre. Vi vet at det skaper ringvirkninger og en bærekraftig endring som gir fordeler til familier, lokalsamfunn og nasjoner, og når 10 pst. flere jenter går på skole, øker også et lands BNP i gjennomsnitt med 3 pst.

De nye bærekraftsmålene er i seg selv positive, og det skjer mye bra arbeid også på dette området vi nå diskuterer. Regjeringene internasjonalt er blitt enige om å sikre universell tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester, herunder familieplanlegging, informasjon og opplæring og integrering av reproduktiv helse i nasjonale strategier og programmer, og man er enige om å sikre universell tilgang til seksuell og reproduktiv helse og reproduktive rettigheter, som avtalt i henhold til handlingsprogrammet for ICPD.

I tillegg er det også av stor betydning at man er enige om å eliminere skadelig praksis, som f.eks. barneekteskap, tidlig ekteskap, tvangsekteskap og kvinnelig kjønnslemlestelse. Det – i tillegg til enigheten om å avskaffe alle former for vold mot kvinner og jenter – burde kanskje vært en selvfølge, men det var det ikke. Det sier noe om hvilke utfordringer vi som verdenssamfunn står overfor.

Det man heller ikke er enige om, er å ta inn et punkt om seksuelle rettigheter, altså at alle har rett til å ha kontroll over forhold knyttet til egen seksualitet, uten tvang, diskriminering og vold. Det ville vært en naturlig forlengelse av de reproduktive rettighetene og en naturlig del av menneskerettighetene. Retten til ikke å bli diskriminert på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet burde også vært en selvskreven del av målene for en bærekraftig verden.

Man kan like det eller ikke like det, men det er ofte slik at det som blir målt, blir gjort, og det er behov for et bedre og mer omfattende sett med indikatorer, hvor det er mulighet for å hente ut informasjon om kjønn og alder. I dag er det for lett at jenter og jenters utvikling ikke fanges opp i overvåkingsmekanismene.

Jeg tar opp denne interpellasjonen fordi jeg mistenker at dette er et område det er bred enighet om her i Norge, og at de beskrivelsene av utfordringene og årsakssammenhengene som jeg har her, også i stor grad deles av utenriksministeren. Dette er temaer Norge har tatt opp internasjonalt og vært en pådriver for. Utfordringen er at det er et relativt smalt område med en del sterke motkrefter, men fordi det har såpass stor faktisk betydning på utviklingen i verden og menneskers liv, blir det veldig viktig.

Jeg har vært i kontakt med UNFPA og den norske delen av IPPF, Sex og Politikk, som alle er bekymret for hva som kan bli sluttresultatet av bærekraftsmålene på dette området. Vi vet at det internasjonalt ofte er sterk motstand fra f.eks. G77-landene når det gjelder rettigheter, og det er spesielt sterk motstand mot omtalen av seksuelle rettigheter.

Frihet til å bestemme hva som skjer med våre egne organer, til å ta avgjørelser om seksualitet, relasjoner og fruktbarhet, er grunnleggende deler av våre liv, og ved å investere i å fremme disse rettighetene kan myndigheter slippe løs kraften av kvinner og jenter og dermed forvandle hele samfunn.

Det ville derfor være nyttig om statsråden kunne si noe om hvordan han tenker seg at en implementering av omfattende kunnskapsbasert seksualundervisning, og herunder seksuelle rettigheter, kan innpasses i den norske satsingen på utdanning for utvikling. Og videre om hvordan han vurderer situasjonen internasjonalt og muligheten for å få inn en helhetlig seksualundervisning som et delmål og/eller en indikator for bærekraftmålene – gjerne også hvordan Norge eventuelt jobber for å få dette til. Jeg ser fram til svaret.

Utenriksminister Børge Brende:

Representanten Wickholm tar opp et viktig tema. Vi vet at fattigdom, barneekteskap samt manglende tilgang på utdanning, prevensjon og seksualopplysning er blant de underliggende årsakene til tenåringsgraviditeter. Det antas at rundt 40 000 jenter under 18 år giftes bort hver dag. Hvert år dør 70 000 tenåringsjenter på grunn av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsel. At barn føder barn får også alvorlige konsekvenser for barnas helse, for lokalsamfunn og for lands økonomi.

Jeg er derfor enig i at kunnskapsbasert seksualundervisning og kunnskap knyttet til reproduktiv helse er viktig og nødvendig for å kunne ivareta jenters rettigheter og for å gi dem muligheter til å skape et godt liv for seg og sin familie.

I tillegg er det godt dokumentert at fullført skolegang i seg selv har positiv effekt på jenters reproduktive helse. Utdanning av jenter er faktisk en av de mest effektive strategiene for å bekjempe barneekteskap og tidlig graviditet. Hvis alle jenter hadde fullført ungdoms- og videregående skole, ville antall barnebruder blitt redusert med to tredjedeler. Studier viser at dersom alle jenter i Afrika sør for Sahara og i Vest- og Sør-Asia fullførte ungdomsskolen, ville 60 pst. færre tenåringsjenter under 17 år bli utsatt for komplikasjoner av graviditet i ung alder, komplikasjoner som i enkelte tilfeller er svært alvorlige og dødelige. Når jenter får barn senere, reduseres også barnedødeligheten. På samme måte reduserer jenters utdanning tilfellene av seksuelt overførbare sykdommer.

Gjennom å fokusere på jenters utdanning bidrar Norge ikke bare til å innfri jenters rett til utdanning, men også til bedre helse for dem og barna deres. I tillegg vet vi at jenters utdanning er et viktig skritt i retning av fattigdomsbekjempelse.

Representanten Wickholm spør om hvordan regjeringen vil sikre at skole- og utdanningssatsingen i utviklingssammenheng også inkluderer kunnskapsbasert seksualundervisning, og at dette inkluderes i FNs nye utviklingsmål.

Norge har i en årrekke arbeidet for at helhetlig seksualundervisning skal være en del av læreplanene. Dette inngår også i oppfølgingen av stortingsmeldingen om «Utdanning for utvikling». Norge har over lang tid samarbeidet med og støttet FNs befolkningsfond UNFPA, UNESCO, UNAIDS og UNICEFs arbeid med globale retningslinjer for kunnskapsbasert seksualundervisning og utvikling av læreplaner. Norges kjernebidrag til UNFPAs arbeid har bl.a. bidratt til at 63 land har reformert pensumet innen seksualundervisning i henhold til de internasjonale standardene.

Norge støtter seksualundervisning i en rekke land i Afrika gjennom sivilt samfunn og multilaterale organisasjoner. Vi fortsetter å fokusere på jenters helse og utdanning ettersom de to områdene er gjensidig påvirket av hverandre, og ettersom utdanning og god helse er nøkkelen til fattigdomsbekjempelse og økonomisk og sosial vekst. Tross mangeårig innsats fra Norge og mange andre land forblir disse temaene kontroversielle ved forhandlingsbordet i FN, noe også representanten var inne på.

Regjeringen har i forhandlingene om FNs nye bærekraftsmål hatt seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, herunder helhetlig seksualundervisning, som et av sine prioriterte temaer. Vi har, sammen med likesinnede land fra både nord og sør, fremmet dette synet på ulike måter. Vi har tatt opp saken i tverregionale innlegg som har hatt tilslutning fra mer enn 50 land, og vi har lagt frem tekstforslag om delmål om helhetlig seksualundervisning både under utdanningsmålet og målet om likestilling.

Til tross for støtte fra mange land til disse forslagene har det ikke lyktes oss å oppnå enighet verken om å inkludere seksuelle rettigheter eller helhetlig seksualundervisning i det foreliggende utkastet til bærekraftsmål. Men vi har bidratt til en forpliktelse om at universell tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester også skal omfatte undervisning. Det ligger dessuten an til enighet om et delmål om seksuell og reproduktiv helse og reproduktive rettigheter. Dette delmålet vil kunne bli en knagg for å fremme seksualundervisning som en del av oppfølgingen av likestillingsmålet i den nye utviklingsagendaen.

Vi vil i fremtidige forhandlinger i FN fortsette å arbeide for å få internasjonal aksept for seksuelle rettigheter og for at helhetlig seksualundervisning skal bli en internasjonal forpliktelse som alle land må etterleve. Det er i denne sammenheng gledelig å kunne konstatere at flere og flere utviklingsland nærmer seg våre synspunkter. Det gir håp om at vi på sikt vil vinne frem med disse viktige sakene også på globalt nivå.

Truls Wickholm (A):

Jeg takker utenriksministeren for svaret, som jeg i alle henseender anser for å være veldig positivt. Som jeg også prøvde å gi uttrykk for i mitt innlegg, deler vi absolutt den vurderingen at utdanning er svært viktig for kvinners helse, og jeg deler også de beskrivelsene som Brende ga av mulighetene som jenter får senere i livet. Men det er også slik, som han selv sa, at seksualundervisning, helse og utdanning er gjensidig avhengig av hverandre. Det er skremmende at det skal være så stor motstand mot å få en forpliktelse om at man skal ha seksualundervisning som en del av de nye bærekraftsmålene, for, som jeg prøvde å beskrive, én ting er at jenter kommer inn i skolen, men vi må også sørge for at det de faktisk lærer i skolen, er noe som gjør dem i stand til å ta gode valg senere i livet.

Brende beskrev selv at hvor lenge du er i skolen, også påvirkes av andre forhold som ekteskap og graviditet. En av de tingene man kan gjøre i skolen for at man gifter seg senere, for at man blir gravid senere, er nettopp det å ha en sammenhengende, god kunnskapsbasert seksualundervisning, begynne tidlig med det, slik som vi også gjør, og synes er viktig, i vårt eget land.

Jeg er enig i at det er en god knagg det man har fått til med delmålet om undervisning i reproduktive rettigheter, men det ville vært en stor fordel om man også kunne få en forpliktelse om at man får dette inn som en del av undervisningen.

Jeg kunne også tenke meg å høre om Brende har noen tanker om arbeidet med indikatorene, og om det er måter vi kan jobbe med dem på for at vi skal klare å følge utviklingen på en bedre måte enn det vi gjør i dag for å sikre kvinners helse og sikre seksuelle og reproduktive rettigheter.

Utenriksminister Børge Brende [13:03:41]: Igjen takk til representanten Wickholm for å ta opp en viktig interpellasjon.

Vi står nå foran to vesentlige internasjonale møter knyttet til disse spørsmålene. Det er selvsagt møtet i FNs hovedforsamlingen i september, som skal ta stilling til de nye bærekraftmålene, og finansieringsmøtet Monterrey 2, i Addis i midten av juli.

Til dette med seksualundervisning og bærekraftmålene: For det første betyr ikke mangel på enighet i FN at det er massiv motstand mot seksualundervisning i alle utviklingsland. Tvert imot vil jeg si det er nok heller slik at det er en liten gruppe godt organiserte land, med sterke synspunkter i sakens anledning, som bruker prinsippet at det må foreligge konsensus før vedtak kan fattes i FN. Det er beklagelig i et så viktig tema, men når man ikke får vedtatt noe uten at det er konsensus, kan en liten gruppe land gå sammen og stoppe fremdrift.

Det er også – som representanten var inne på – meningen at land selv skal kunne utforme nasjonale indikatorer for delmålene under bærekraftmålene. Alle land er denne gangen forpliktet. I tillegg til de globale indikatorene må man utforme nasjonale. Med andre ord står våre samarbeidsland fritt til å ha indikatorer knyttet til innføring av seksualundervisning i skoleverket for å måle i hvilken grad de realiserer retten til reproduktiv helse. Dette er noe vi bør oppmuntre til.

Det er også viktig å understreke at vi møter en annen situasjon i dialogen vi har med lokale myndigheter enn med nasjonale i noen sammenhenger. Der har vi, som nevnt, gode erfaringer med å nå frem med kunnskapsbasert informasjon om viktigheten av at seksualundervisning inngår i undervisningen i grunnskolen, altså lokalt. For eksempel støtter vi i Malawi, som er et fokusland, økt seksualundervisning gjennom FNs fellesprogram for jenters utdanning. Programmet går over en treårsperiode og har en finansiell ramme på 112 millioner norske kroner. Det gjennomføres av UNICEF, Befolkningsprogrammet og Verdens matvareprogram, i samarbeid med malawiske myndigheter. I Niger har Norge støttet seksualundervisning gjennom et annet FN-program, som har som hovedmål å fremme holdninger og praksis blant unge i videregående skole, og gjennom andre skoletilbud som kan bidra til økt bruk av prevensjonsmidler.

Som sagt har samarbeidet mellom UNESCO, UNICEF og FNs befolkningsfond resultert i at 63 land har reformert pensumet innen seksualundervisning, i henhold til internasjonale standarder. Vi skal fortsatt være en pådriver, slik at dette tallet blir høyere enn 63.

Marit Nybakk (A):

La meg først takke interpellanten for å ha reist et veldig viktig spørsmål.

Det er en grunnleggende menneskerett å bestemme over egen kropp og egen seksualitet. Seksuell og reproduktiv helse er avgjørende for å hindre unødig lidelse og, dessverre, ofte død forårsaket av seksuelt overførbare sykdommer og, ikke minst, komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsel – for ikke å snakke om hiv/aids. Det er på området seksuell og reproduktiv helse at vi kanskje finner de største sosiale helseforskjellene i verden. Utdanning og likestilling er helt grunnleggende for å hindre vold og skadelige skikker, som kjønnslemlestelse og barneekteskap.

Kunnskapsbasert seksualundervisning må inkluderes i skole- og utdanningssatsingen og i annet utviklingsarbeid, som også må omfatte begge kjønn. Bevisstgjøring av unge gutter i f.eks. afrikanske land blir helt nødvendig i dette arbeidet.

FNs konferanse om befolkning og utvikling, helt tilbake til 1994, i Kairo, definerte reproduktiv helse som en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære – og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser – i alt som angår det reproduktive systemet og dets funksjoner og prosesser. Dette betyr trygg graviditet og trygge fødsler. Det betyr forebygging og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner, og det betyr naturligvis familieplanlegging og prevensjon. Men kanskje er det i denne delen av tusenårsmål 5 det fortsatt gjenstår for mye.

Likevel ser vi at det nytter. I en artikkel i The Lancet i 2010 anslår FN og Verdensbanken en reduksjon i graviditetsrelatert dødelighet på 34 pst. fra nivået i perioden 1990-2008. Utviklingen går i riktig retning, men det går langsommere enn ønsket.

Undervisning om graviditet møter selvfølgelig fordommer. I de fleste kulturer er det normer for hvem som har sex med hvem, og ofte er man mest opptatt av normer og ser bort fra konsekvensene. Det er viktig også å bevisstgjøre om voldtekt og seksuelle overgrep. Jeg vil vise til det som også skjer i konflikter og borgerkriger. Sikkerhetsresolusjon 1325 er her et nødvendig redskap.

Mange steder tas jenter ut av skolen for at de skal jobbe eller passe på småsøsken mens mor er ute og tjener penger. I tillegg kommer faktorer som barneekteskap og tvangsekteskap, som hindrer jenters videre skolegang.

Norge har lenge hatt en lederrolle i arbeidet for å bedre tilbudet om mødrehelse og kamp mot barnedødelighet. Erfaring viser at hvert år på skole minsker småbarnsdødeligheten, fordi det tar lengre tid før jentene blir gravide. Også derfor er satsing på skole og seksualundervisning viktig.

La meg legge til at kvinnelige lærere kan være viktige i denne sammenheng, fordi de spiller en nøkkelrolle. De kan være viktige også som forbilder for jentene, også fordi de forstår kjønnssensitive problemstillinger.

Blant faktorer i skolehverdagen som fører til at jenter faller ut, er sanitære forhold for jenter. Derfor utvikles det nå såkalt barnevennlige skoler, der det bl.a. er separate toaletter for jenter og gutter, og hvor det jobbes særskilt med kjønnsproblematikk, f.eks. det at barna får med seg rent vann hjem. Det globale fondet samarbeider bl.a. med UNICEF om denne problemstillingen og også om utdanning av lærere.

Norge bidrar også til å få ned prisen på prevensjonsmidler ved å stille garanti for store innkjøp.

La meg legge til at det er viktig at vi viderefører arbeidet for å sikre helse til barn, unge kvinner og mødre når vi nå går inn og skal jobbe med bærekraftmålene.

Til slutt: Da vi som medlemmer av den daværende utenrikskomiteen var i Mosambik i 2007, besøkte vi en klinikk som håndterte hivsmittede, ofte gravide jenter. En sykepleier så på oss med et fast blikk og sa: Det verste er å fortelle de unge jentene at de skal dø. Dagen etter besøkte vi en videregående skole drevet av FN. Der hadde elevene teaterforestilling om hvor kult det var å bruke kondom – en seksualundervisning som slo skikkelig an.

Sylvi Graham (H):

Interpellanten sa at når et samfunn investerer i jenter og kvinner, vinner alle. Det er jeg hjertens enig med ham i.

Han har nok også rett i sin mistanke om at det er bred enighet om disse spørsmålene i denne sal. Regjeringen har f.eks. i 2015-budsjettet økt Norges satsing på global helse. Norge er ledende internasjonalt i å fremme kvinners reproduktive helse og rettigheter. En kraftig opptrapping også av støtten til utdanning, med særlig vekt på jenters utdanning, er et viktig bidrag på dette området. For jenter som får utdanning, gifter seg senere, får barn senere og har bedre helse for seg og sine barn. Ja, tall fra FN viser at barnedødeligheten bare i Afrika sør for Sahara kunne ha vært redusert med inntil 40 pst. dersom mødrene hadde hatt skolegang.

Dette viser at det er en klar sammenheng mellom utdanning og kunnskap knyttet til reproduktiv helse. Utenriks- og forsvarskomiteen har nettopp loset utdanningsmeldingen fra regjeringen gjennom i Stortinget, og der sa komiteen – og jeg tillater meg å sitere:

«Utdanning er ikke minst viktig for å forbedre reproduktiv helse, begrense barneekteskap og tvangsekteskap, redusere tenåringsgraviditeter og sikre en mer bærekraftig befolkningsutvikling. Komiteen vil understreke den sterke sammenhengen mellom utdanning, helse og ernæring. Utdanning av jenter er etter komiteens syn en strategisk investering i bedre helse og ernæring for hele familien.

Komiteen deler regjeringens syn på skolen som en arena for bedret ernæring, beskyttelse mot sykdommer, bedret hygiene, bekjempelse av kjønnslemlestelse og bekjempelse av hiv/aids.»

Reproduktiv helse er også et spørsmål om menneskerettigheter. Vi arbeider først og fremst gjennom WHO, FNs befolkningsfond, FNs menneskerettighetsråd, FNs kvinnekommisjon og FNs befolkningskommisjon om å fremme seksuelle og reproduktive rettigheter. Norsk innsats retter seg inn mot mødrehelse, adgang til reproduktive helsetjenester og familieplanlegging, trygg abort der abort er lovlig, og seksualundervisning samt bekjempelse av kjønnslemlestelse og vold mot kvinner og jenter. Ja, farlige aborter står for 13 pst. av mødredødeligheten.

Kvinners rettigheter er menneskerettigheter og en forutsetning for all utvikling. Denne tilnærmingen gjennomsyrer regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk, som vi nettopp også hørte i beskrivelsen fra utenriksministeren. Den såkalte kvinnebevilgningen på over 300 mill. kr gjør det mulig for regjeringen å støtte konkrete innsatser for å styrke kvinners stilling i et stort antall samarbeidsland.

I disse landene må man i slike spørsmål arbeide fra mange kanter. Fra norsk side er prioriterte innsatsområder kvinners rett til å bestemme over egen kropp, frihet fra vold i alle former, deltagelse og medbestemmelse i samfunnslivet og økonomisk utvikling. En del av innsatsen omfatter støtte til organisasjoner som jobber for bedret barne- og mødrehelse, også trygge aborter og forebygging av svangerskap og hiv-/aidssmitte blant jenter.

Norge støtter den globale innsatsen mot barne- og tvangsekteskap og kjønnslemlestelse og bekjempelse av vold mot kvinner i alle former. Et annet innsatsområde er langsiktig påvirkningsarbeid som skal sikre kvinner juridiske, politiske og økonomiske rettigheter der hvor disse mangler. Holdningsskapende arbeid for å sikre kvinners deltagelse i alle deler av samfunnslivet retter seg også mot gutter og menn.

Seksuell og reproduktiv helse og reproduktive rettigheter er sentralt i mandatet til FNs befolkningsfond, UNFPA, og norsk støtte til UNFPA opprettholdes i 2015 og er betydelig også nå. FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling, UN Women, gjør også et viktig holdningsskapende arbeid for å sikre medlemslandenes etterlevelse av sine internasjonale forpliktelser, og norsk støtte til den organisasjonen er også opprettholdt – ja, Norge er faktisk en av de aller betydeligste giverne nettopp til UN Women.

Jeg vil takke interpellanten for anledningen til å ta denne runden på dette viktige temaet, og jeg vil også takke utenriksministeren for et svært godt svar. Han forsikret oss om at Norge fortsatt vil stå på for disse spørsmålene. Selv om det da nå kun ender med et delmål blant de nye utviklingsmålene – her er en mengde barrierer, f.eks. kultur, tradisjon og religioner – er iallfall Norge en stor aktør på egen kjøl, og våre egne mål i vår bistandspolitikk ligger fast, ikke minst via vår satsing på utdanning i samarbeidslandene.

Karianne O. Tung (A):

Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et svært viktig tema og også ministeren for et godt svar.

Sammenhengen mellom utvikling, utdanning og seksuell helse er ikke til å ta feil av. En av årsakene til at Norge i dag er kåret til et av verdens beste land å bo i, handler nettopp om å forstå denne sammenhengen og sette det i system. Kvinners tilgang til utdanningssystemet og arbeidsmarkedet, seksualundervisning, tilgang til prevensjonsmidler og holdningsarbeid har vært nøkkelfaktorer for et mer likestilt samfunn og et mer produktivt samfunn.

Arbeiderpartiet mener det er et viktig prinsipp at kvinner har full selvbestemmelse over egen kropp og egen seksualitet.

For å sikre jenters reelle selvbestemmelse over egen kropp og eget liv må de ha tilgang til kunnskap og ulike valgmuligheter. I dag er selvbestemmelse over egen kropp og seksualitet i mange land et spørsmål om penger og sosial status. Det er svært bekymringsfullt og alvorlig. Kunnskap om en god reproduktiv helse og en trygg seksuell helse er noe som bør være tilgjengelig for alle for å sikre en bærekraftig og likestilt endring internasjonalt.

Denne representanten er ikke tilhenger av å dra egne ideer ned over hodene på andre, spesielt ikke innenfor utviklingspolitikken. Men det er en kjensgjerning at det utover en satsing på utdanning i seg selv er essensielt med en kunnskapsbasert seksualundervisning for å øke innsatsen inn mot fattigdomsbekjempelse og oppnåelse av et mer likestilt samfunn.

Forskning viser at jenter og kvinner spiller en nøkkelrolle for å lykkes med en bærekraftig endring for familier, for lokalsamfunn og for nasjoner. Når 10 pst. flere jenter går på skole, øker et lands BNP i gjennomsnitt med 3 pst.

I Norge har vi i flere år vært opptatt av å styrke og systematisere arbeidet for en bedre reproduktiv helse. Et av de overordnede målene har vært å styrke ungdom og unge voksne i å kunne ta vare på sin seksuelle helse. Det vet vi krever tilgjengelighet til god kunnskap om seksualitet, og ikke minst handlingskompetanse i seksuelle situasjoner og relasjoner.

Internasjonal forskning viser at god handlingskompetanse og et positivt forhold til egen kropp og seksualitet er avgjørende for seksuell glede og for å utvikle en trygg seksuell identitet og ikke minst sikre seksuelle handlingsmønstre.

Nøkkelbegreper er selvbestemmelse, mestring og råderett over egen kropp og seksualitet. I internasjonal sammenheng har WHO lagt stor vekt på dette gjennom en helhetlig og målrettet tilnærming som legger vekt på å styrke seksuell helse gjennom tydelige strategier for «empowerment».

Arbeidets hovedfokusering må derfor være rettet mot instanser og systemer som kan bidra til å styrke folks positive handlingsmuligheter og strategier for å ta kontroll over sin fertilitet og seksuelle helse, framfor å fokusere ensidig på unngåelse av uønskede svangerskap, abort og sykdom. Da må man satse på omfattende og helhetlig seksualundervisning og kunnskap knyttet til reproduktiv helse i forbindelse med skole- og utdanningssatsingene i utviklingssammenheng, slik interpellanten har tatt til orde for.

Truls Wickholm (A):

I likhet med flere synes jeg det er et viktig tema jeg har tatt opp. Jeg takker igjen utenriksministeren for svaret. Han beskriver også veldig mange kraftfulle tiltak som Norge står bak, områder hvor vi har lyktes med politikken, 63 land som har reformert pensum. Alt dette er veldig bra. Men noe av det kritikken mot tusenårsmålene har handlet om, er at det har vært ganske mange løsrevne enkeltprosjekter og pilotprosjekter som ikke nødvendigvis har fungert sammen. Jeg får også forståelsen av fra utenriksministeren at også han skulle ønske at seksualundervisning var inkludert på en bedre måte i de nye bærekraftmålene, så jeg betviler ikke det.

I likhet med andre her har også jeg vært ute og sett disse norske prosjektene fungere, sett hvordan det faktisk betyr noe på landsbygda i Etiopia eller andre steder at man får tilgang på prevensjon, at man får tilgang på undervisning, at man faktisk blir vist hvordan ting skal gjøres.

Men det er også sånn at jeg fikk litt følelsen av at nå får vi gi oss i denne omgang, og så får vi se på hva vi kan komme tilbake til neste gang. Jeg skulle ønske at utenriksministeren i sitt oppsummerende innlegg sa at Norge har virkelig stått på i denne saken. Nå er vi helt inne i sluttfasen, og da skal jeg iallfall love det norske storting at vi skal trykke på enda litt hardere, prøve å få med oss enda litt flere land, og oppnå en enighet – som det jo faktisk har vært enighet om på andre tidligere internasjonale konferanser, som den tidligere nevnte konferansen for befolkning og utvikling, i mange sammenhenger. Så det er mulig. Det har i hvert fall vært mulig i tidligere tider, og jeg vil sterkt oppfordre til at vi prøver nok en gang å få dette til.

Utenriksminister Børge Brende:

Jeg kan forsikre interpellanten om at vi ikke har tenkt å gi oss når det gjelder dette spørsmålet. Vi vil fortsette det viktige arbeidet når det gjelder seksualundervisning i skolen, og få det inn i FNs ulike programmer. Norge har bl.a. bidratt til at FNs befolkningskommisjon i 2012 vedtok en resolusjon om unge menneskers rett til seksualundervisning. Denne resolusjonen har vært viktig for å få seksualundervisning inn i FNs befolkningsprograms strategiske plan. Dette gir FN-mandat til å fremme og støtte utviklingslandenes arbeid med å innføre seksualundervisning i skoleverket. Det hadde vært enda bedre om vi kunne ha fått løftet inn dette som et helt klart delmål i de bærekraftmålene som skal erstatte de såkalte tusenårsmålene, men vi ser på ulike strategier for å få til det fremover.

Når det gjelder muligheten til å trappe opp, så ligger det en stor mulighet gjennom den økte utdanningssatsingen vi nå legger opp til. Vi skal doble det vi gjør innenfor utdanning frem til 2017, og der er det også et viktig element fra norsk side.

Dette har etter min mening vært en både god, opplysende og viktig debatt, og det har også vært en påminnelse til regjeringen og til Utenriksdepartementet – selv om jeg mener at vi i denne saken ikke trenger det – om å stå på videre. Jeg oppfatter det som et heiarop fra Stortinget, og som viktige innspill.

Det skal også være stortingsdelegasjoner i FN til høsten, under behandlingen av disse bærekraftmålene. Vi må jobbe strategisk overfor de landene som er en bremsekloss, og så må vi styrke de i G77 – altså de av utviklingslandene – som har et mer progressivt syn på dette, slik at de kan ta ledelse og nedkjempe de mindre progressive blant sine egne.