Kvinnekamp anno 2014

Kampen mot selvbestemt abort er ikke noe som bare angår kvinner i andre land og andre verdensdeler. Når et marginalt politisk parti kan tvinge gjennom en reservasjonsrett for fastleger – uten at det var en valgkampsak, uten debatt – utfordres norske kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Dette skjer på tross av at Høyre lovet sine velgere at de var mot en slik reservasjonsrett, og på tross av at forslaget ikke har flertall i Stortinget. Forslaget som er sendt på høring handler ikke om en slik rett skal innføres, bare hvordan den skal organiseres.

Det mest problematiske med reservasjonsretten er likevel følgende: En fastlege er en lege som av fri vilje har underskrevet en kontrakt med det offentlige. Fastlegen er din kontakt med helsevesenet, og blir naturlig nok en person som vet det meste om deg. Når det gjelder abort, er fastlegens ansvar å informere om rettighetene, hjelpe deg å bestille time og sørge for transportrekvisisjon (om du trenger det). Fastlegen skal også informere om de ulike prosedyrene, men kan overlate denne delen til legen du møter på gynekologisk poliklinikk. Uansett skal fastlegen vise den forståelse og respekt som enhver pasient fortjener. Den selvbestemte aborten er kvinnens eget valg, og fastlegen skal verken henvise til eller godkjenne noe som helst. Derfor framstår reservasjonsretten mer som en bekvemmelighetsrett. Å snakke med pasienter som ønsker abort er faktisk en del av forpliktelsen som ligger i fastlegeavtalen.

Vi ser konturene av en mer subtil og strategisk abortmotstand i Europa. Angrep på kvinners rettigheter inntar ulike former avhengig av land og kontekst, og hva motstanderne anser som mulig å få gjennomslag for. I Norge er det reservasjonsrett, i Spania er det forsøk på å fjerne retten til selvbestemt abort og i Sverige pågår en debatt om å redusere antallet uker kvinnen selv kan ta valget.